Har du vært utro og sliter med skyldfølelse og tvil?
Ingen ønsker å være “svikeren”, den utro partneren. Ikke desto mindre: Det kan skje den beste. Plutselig kan vi befinne oss i denne rollen, på en måte ufrivillig, og tenker:
- Det var ikke meningen, hvordan kunne dette skje?
- Hjelp!!! Hva gjør jeg nå? Skal jeg si det eller ikke si det?
- Går det an å komme seg ovenpå igjen etter dette? Kan jeg gjenvinne selvrespekten? Kan jeg noensinne gjenvinne respekt fra mine nærmeste? Hva med barna våre?
- Skal jeg innlede et forhold til den jeg har vært utro med? Evt. hva slags forhold? Er det gjensidig interesse? Vil det funke?
- Er gresset grønnere på den andre siden når det kommer til et stykke? Eller bør jeg gå tilbake og forbedre det jeg har?
I det vi krysser streken og er utro, kommer livet veldig tett på. Det blir alvor. Kontrasten mellom den intenst deilige beruselsen, og den mer labre kjemien vi har med vår faste partner, blir plutselig veldig tydelig. Vi blir smertelig klar over at livet har mer å by på.
“Skal jeg bli eller skal jeg gå?”
Den tanken har vi kanskje tenkt lenge før dette skjedde. Vi var redde for å ta tvilen på alvor, og torde ikke være ærlig om hva som manglet i forholdet. Vi var redde for å såre den andre hvis vi sa det som det var. Paradoksalt nok endte vi opp nettopp med å såre på verst mulig måte…
Vi kan prøve å lukke øynene for våre innerste behov, men det funker ikke i lengden. Så lenge det bare går ut over oss selv, kan vi som oftest strekke strikken langt (og det gjør vi!), men dessverre lever vi ikke så isolert fra andre som vi tror. Hvis vi ikke tar våre behov på alvor, finner disse behovene en snarvei inn i livet vårt, og det vi har prøvd å skåne den andre for, pipler opp til overflaten allikevel.
Det gode med utroskap er at vi endelig begynner å ta på alvor at forholdet vi er i, ikke er tilfredsstillende. Sannsynligheten er større for at vi gjør noe med det. Nye tanker kommer:
- Når sklei vi fra hverandre? Hvorfor skjedde det?
Vi begynner kanskje å se hvordan vi har tatt hverandre for gitt, og ser plutselig veldig klart alt vi kunne ha gjort tidligere.
- Jeg burde ha sagt ifra før
- Er det for sent? Kan forholdet repareres? Eller har vi kommet til “point-of-no-return”?
Det bør vi ikke bruke for lang tid på å finne ut av, for noen fortjener et svar. Det beste for andre er om vi er tydelige på hvor de har oss. Det forutsetter at vi vet hvor vi har oss selv…
Er du usikker på om du skal bli eller gå?