Jeg har vært på et gründer-treff i dag, og ble stilt det samme spørsmålet jeg har blitt stilt flere ganger: Hvor har du lært å veilede andre? Har du en coaching-utdannelse?
Jeg følte meg svar skyldig som alltid, for jeg har ikke en diplom med pondus å henvise til. Dette spørsmålet får meg til å føle meg litt dårligere enn andre veiledere/behandlere/coacher, selv om jeg vet at det jeg gjør funker og at jeg har lenger erfaring innen selvhjelp enn mange av de som underviser andre i dette. Og jeg har vokst meg ut av mine egne prøvelser. Det er ikke bare uprøvde teorier jeg henviser til…
Hører du hvordan selvforsvaret klikker inn? At jeg ikke helt har troen på meg selv? Det hører jeg også, og det er ikke et sted jeg ønsker å være. Dermed er det tid for litt introspeksjon:
Hva er sant her? Vi trenger ikke nødvendigvis lang erfaring for å kunne noe. Noen ting bare vet vi, og lang erfaring kan bety at hjernen har samlet opp masse teorier som forvirrer mer enn de klargjør. Erfaring kan med andre ord være både positivt og negativt.
Det jeg egentlig burde svare, når folk spør meg om hvor jeg har lært det, er at jeg har lært av meg selv. For hvem kan bedre enn meg? Enhver teori på denne kloden har blitt oppfunnet av en eller annen, og hvorfor skulle ikke jeg være like i stand til å tenke nytt som noen annen? Det er bare dumt å stole blindt på det de andre sier, er det ikke? Det er vel bedre å stå for det man mener, uten å måtte henvise til at noen andre har gått god for en?
Er det ikke rart at vi vegrer oss for å stå i kraft av oss selv? Det føles mye tryggere å stå i kraft av andre, å henvise til en diplom, et sertifikat, som “beviser” at vi kan noe. Men er det ikke bedre å si: “Jeg gjør slik fordi jeg tror på dette”, enn at: “Jeg gjør dette fordi han/hun har sagt jeg skal gjøre det?”
Ulempen med å stå i kraft av oss selv, er at da må vi ta 100% ansvar. Hvis vi derimot kan henvise til noen andre, er det lettere å stikke hodet i sanden når noe går galt. “Det var han som sa jeg skulle gjøre det.”
Vi burde stole mer på oss selv. Men hvem er egentlig SELV? Hva er SELV sin kilde? Er ikke det kilden som enhver person henter sin inspirasjon fra? Den samme kilden vi alle er skapt av? Det vi siden tidenes morgen har kalt Gud, det største av alt? I sin ytterste konsekvens, er det å stole på noe annet enn seg selv, faktisk avgudsdyrkelse. He, he… Tar jeg av helt nå, eller henger du fortsatt med?
Skal vi ikke høre på det andre sier? Jo, vi kan lære noe av andre, men det må innom vår indre sensor før vi bruker det som grunnlag for våre handlinger. Hvis vi ikke tar stilling til og tar fullt eierskap for det vil hører fra andre, kommer vi på villsport når vi begynner å handle på det. Utdanning kan være fordummende når vi tror vi kan noe bare fordi vi har tatt en utdannelse. Jeg opplever ofte at folk har slått av hjernen og bare hermer etter andre. Det hender nok jeg gjør det selv også, men det gir ikke en god samfunnsutvikling, so let´s NOT.
Jeg stoler mer på de som stoler på seg selv, enn på de som stoler mest på andre. Gir det mening? Vår kraft forsvinner når vi ikke bruker den. Hvis jeg trenger noen å støtte meg på, ser jeg ikke på om de har utdanning eller ikke. Jeg oppsøker derimot de som utstråler en uutalt kvalitet. Jeg søker de som har en X-faktor jeg selv mangler.
Så neste gang noen spør om min kompetanse, skal jeg svare: “Jeg gjør ikke dette fordi andre tror på det, men fordi jeg tror på det. Dette står jeg for.”
Jeg sender ikke spam og deler ikke din mailadresse med noen. Når du skriver navnet ditt ovenfor, kommer du inn på min mail-listen, men du kan når som helst skrive deg av denne mail-listen igjen ved å klikke på unsubscribe som står nedert i hver mail.
.
.