Opplever du en indre uro, men klarer ikke å sette fingeren på hva det skyldes?
Har du vært inne på løsninger som å bytte ut samboeren, få en bedre jobb, mer penger, en slankere kropp, flytte til et bedre hus, bedre område, bedre land? Du har kanskje prøvd det, uten at det ble bedre?
Kanskje har du ikke sovet nok? Spist riktig nok? Du prøver å sove og spise riktig, men det hjelper i beste fall kun midlertidig.
Du ser ikke klart hva som er problemet, og det gir brister på selvfølelsen. Hvorfor er jeg ikke fornøyd, jeg som har alt? Jeg burde vært fornøyd. Hva er galt med meg? Er jeg for kravstor? Egoistisk? Hvorfor klarer jeg ikke å mestre meg selv? Jeg strekker ikke til….. hjelp!
Det kan være vanskelig å komme seg opp derfra. Vi opplever at livet er vanskelig og urettferdig, men i virkeligheten holder vi oss selv nede fordi vi tror det er noe galt med oss. Vi tør ikke å grave dypere ned i bevisstheten av frykt for hva vi måtte finne av ulumskheter. Vi lukker øynene for oss selv, og føler oss til slutt fortapt. Lost. Vi har ikke mistet oss selv, men snudd ryggen til oss selv.
Hvordan kommer vi opp av denne hengemyren? Hvordan gjenfinner vi indre ro og styrke?
Alle gode ting er tre:
Ved å tørre å FØLE
Vi må tørre å kjenne etter hva som foregår på innsiden. Vi må gi plass til oss selv og våre indre behov. Det forutsetter at vi anerkjenner at vi er åndelige vesener og ikke bare biokjemiske maskiner. Vi har mange behov vi ikke umiddelbart forstår oss på. Hadde vi hatt mer selvinnsikt, hadde vi ikke opplevd våre behov som problemer. Det er noe inni oss som driver oss videre. Hvis vi lukker øynene for denne indre drivkraften, og ikke tar oss selv på alvor, blir vi deprimerte og syke. Følelser skal ikke undertrykkes, men uttrykkes.
Ved å tørre å LEVE
Det er lett å bli litt fanget av hverdagen og nøyes med at “det går rundt”. Men er det nok? Ja, hvis vi befinner oss på bunnen av Maslows behovspyramide er det kanskje nok, men de fleste av har dekket våre grunnleggende behov, men innser ikke at det er noe mer, noe ikke-fysisk som er like reelt. Hvis vi ikke anerkjenner våre indre behov, skal nok psyken og evt. også kroppen gi oss beskjed om at det er noe vi har uteglemt. Kanskje har vi glemt å leke, å utforske livet, nyte livet, glede oss over det mirakelet livet er? Vi er ikke dyr, men mennesker og har derfor behov for å utvikle og uttrykke oss. Penger gjør oss ikke lykkelige.
Ved å tørre å ELSKE
Når vi snakker kjærlighet, snakker vi ofte om kjærlighet til andre. Vi tror det er nobelt å elske andre mennesker høyere enn oss selv, derfor sliter vi med å ta imot. Jeg vil påstå at det er viktigere å elske seg selv enn å elske andre. Hvorfor? Fordi jeg er mitt ansvar. Jeg kan ikke forvente at andre passer på meg. Det er alltid fint om andre bidrar selvfølgelig, men det er jeg som har hovedansvaret for å sørge for meg selv. Å løpe fra det ansvaret, er å be om trøbbel. Problemet er, vi tør ikke å ta det ansvaret i frykt for å bli stemplet som egoistiske. Vi har en del indre sperrer som står i veien for at vi kan elske oss selv ubetinget, uten skyld og skam. Men når vi klart det, klarer vi også å leve i harmoni og kjærlighet med andre mennesker.
Indre uro er tegn på at vi ikke er der vi skal være. En ytre forandring gir ikke nødvendigvis en indre forandring. Når vi tar vår plass, vil den indre roen senke seg.