Jeg leser debatter i Dagbladet om prinsesse Märtha og engleskolen – tabloide oppslag om at prinsessen tjener penger på folks fortvilelse…
Alle som tjener penger, tjener dem vel på folk fortvilelse? Jeg betaler snekkeren fordi jeg ikke klarer å snekre selv, men anklager ikke han for å tjene penger på min fortvilelse. Jeg er bare glad for at han hjelper meg. Er resultatet knakende bra, er det helt greit å betale godt? Med mindre jeg tror at verden skal gi meg mange goder, uten at jeg gir noe tilbake.
Men jeg forstår forskjellen på at det er lett å se om huset blir bygd eller ikke – i motsetning til om man får kontakt med en engel eller ikke. Nå vet jeg ikke helt hva de gjør på engleskolen. Jeg vet ikke hvilke resultater Märtha leverer, men jeg tror hun gjør mye bra for de menneskene hun er i kontakt med.
Dagbladet representerer her en menneskelig egenskap: Vi er livredde for å bli lurt. Vi er livredde for å være dumme, livredde for å begå en feil. Velger vi da å leve i smerter fremfor å prøve en healer som kanskje eller kanskje ikke kan hjelpe? Er ikke det dumhet? Hvis vi vil ha en endring, og det vi pleier å gjøre ikke funker, må vi gjøre noe vi ikke har gjort før, ikke sant? Hvis helsevesenet ikke kan hjelpe, er det veldig lurt å prøve noe annet. Det finnes noe som virker. Det har virket på meg og mange andre.
Det skader ikke å være litt skeptisk, men det skader å være redd for å prøve noe vi ikke helt vet utfallet av.
- Ta ansvar for valg at utdanning – ikke skyld på utdanningsinstitusjonen
- Ta ansvar for valg av coach – ikke skyld på coachen
- Ta ansvar for valg av lege – ikke skyld på legen
Jo mer vi kan ta ansvar for egne valg, jo mer bevisst lever vi, og jo raskere prøver vi noe nytt når det vi har prøvd, viste seg å ikke funke.