Jeg er for tiden veileder for ”Pia” som har et vanskelig forhold til eksen sin. Hun opplever at sønnen slites mellom henne og eksen, og i bunn og grunn er hun livredd for å miste sønnen sin, som nå bor like mye hos begge foreldrene. Hun har hele tiden vært i tvil om det var riktig å gå fra eksen, og denne tvilen gir grobunn for et hav av problemer. Eksen har etter skilsmissen prøvd å få henne tilbake, med en blanding av forførelser og forbannelser.

Jeg sier alltid: “Det er aldri det andre gjør mot oss som skaper problemer for oss, men hvordan vi reagerer på det de gjør mot oss.” Det er ikke han som er problemet, selv om det ser sånn ut på overfladen. Grunnen til at hun ikke kommer seg videre, er TVILEN. Hun kommer seg ikke videre fordi hun ikke er helt kvitt tvilen: ”Var det riktig å gå?” Dette spørsmålet har surret i hodet hennes i mange år. Tvilen har gitt grubunn til mange problemer.

Denne vanskelige situasjonen har pågått i mange år, og utgjør et stort psykisk press som menneskene omkring henne ikke nødvendigvis ser omfanget av. Pia er sliten og utmattet, både fysisk og psykisk. Hun er derfor deltids-sykmeldt.

Energi-arbeid er like virkelig som praktisk arbeid

Jeg har bedt henne ta ut full tids sykmelding mens vi får orden på dette forholdet, men Pia vil gjerne jobbe. Det har vel noe med verdighet å gjøre. For det svir å høre: ”Du er ikke syk, du er bare lat og vil ikke jobbe så mye.” Det svir fordi hun er redd det er sant. Kanskje er hun et dårlig og svakt stykke menneske som ikke tåler så mye?

Oh, la, la…. tenker jeg da. Tåler du ikke mye? Det er jo voldsomt hva Pia har tålt de siste årene. Hun har tålt og tålt, og heldigvis sier kroppen stopp. Kanskje hun får opp øynene nå, for at hun ikke må tåle så mye lenger? Hun jobber kanskje ikke så mye fysisk og praktis for tiden, men hun gjør en enorm energimessig jobb. Enorm!!! Kroppen er nærmest ved å bryte sammen av alt det psykiske presset hun opplever.

Jeg kjenner meg igjen, og det er derfor jeg er i stand til å hjelpe henne. Jeg har også vært helt utladet pga store mengder energi-arbeid. Jeg forteller henne hver gang at hun MÅ ta seg tid til å samle energi igjen. Det er utrolig krevende det hun går igjennom. Det er virkelig og ekte! Samfunner anerkjenner ikke denne typen arbeid, og det er derfor lett å dømme seg selv, men det gjør bare vondt verre. Vi må anerkjenne at det finnes viktig arbeid som ikke nødvendigvis gir penger i kassa.

Hvis du er sliten for tiden, og ikke føler du har rett til å være så sliten, fordi du ikke gjør så mye praktisk arbeid, se etter hva slags energi-arbeid du utfører. Hva tenker du mye på? Hva holder deg våken om natten? Hvilke mennesker omgås du? Hva føler du når du er sammen med menneskene? Gir de deg energi eller tapper de deg for energi? Noen relasjoner kan suge alle kreftene ut av oss, men den gode nyheten er, at vi kan lære å stoppe det. Starten på slutten er å anerkjenne at vi blir fysisk, emosjonelt og mentalt utladet av å omgås disse menneskene på den måten vi gjør. Vi trenger tid og rom til å hente oss inn igjen. Og vi trenger ny innsikt om hvordan vi kan ta vare på oss selv. Det er ikke meningen vi skal føle oss som utslitte vaske-kluter.

♥ ♥ ♥

Del gjerne denne posen med andre nedenfor 👇